Dag 125: Jeg kan løpe!

To viktige ting for fremdrift. Blodprøve og trening.

Var hos fastlegen min og tok blodprøver idag, veldig spent, siden jeg i dagmorres hadde de verste muskelkrampene hittil, også mye i natt. Det blir spennende å se om det vises noen mangler på blodprøvene. Og så skal jeg starte vaksine neste uke, det blir bra 🙂

Gikk på min første gruppetime på Spenst idag (Unnskyld, Stamina HOT …)

Håpet er jo å komme tilbake til de gamle, tøffe gruppetimene: Body Combat, Corepuls etc, og kanskje klare noen av de nye som er kommet, S’bam og Zumba. Men for å starte pent, gikk jeg på en Body Balance – forberedt på å måtte gå før tiden. Balanse, yoga og kjernestyrke. Deilig time, og jeg hang med hele tiden, riktignok men noen tilpasninger der jeg ikke er sterk nok eller myk nok enda. Gikk hjem i regnværet, 1,2 km, kjente på at jeg fortsatt har noe dropfot og kne som går i baklås – men det var faktisk bare på hvert 5. skritt! Og da det var 150 m igjen fikk jeg så lyst til å løpe! Klarte det i to etapper, dropfot er skikkelig risikabelt, men så trakk jeg til meg tærne og kom helt hjem. Fantastisk. Var oppe i en snittfart på 6 km/t, superfornøyd.

Så får det ikke hjelpe at jeg går rundt her hjemme og drar på et høyrebein som kjennes mest ut som en trestamme med vilkårlig leddutslag. Den må snart gi tapt!

4 måneder – Noe er bedre enn før!

Igår, mandag 24. september, var 4 måneders dagen for transplantasjonen. Føler jeg meg bedre? Åja! På mange områder er jeg merkbart bedre enn før transplantasjonen, når det gjelder balanse og gangkapasitet er jeg nok allerede “skrudd” ett år tilbake i tid. Da er det bare å skru fire år til, så er jeg der jeg vil være.

Jeg har merkbart bedre balanse, det kommer særlig til syne når jeg gjør yoga – jeg klarer øvelser jeg aldri har klart før. På gåturer vingler jeg mindre, og kan gå lengre strekninger raskere enn før – selv om høyrebeinet fortsatt krangler, med dropfot og kne som låser seg. De siste trehundre meterne ser ikke bra ut…. Godt naboene kjenner meg.

Jeg ser likevel stor forbedring når jeg går rundene i nærområdet – jeg går stadig raskere, er nå oppe i 4,5 km/t på 1,5 km. Jeg hadde 5,2 km på vei hjem fra Spenst en dag, men det var bare nedoverbakke…. Utrolig gøy med apper som tracker alle økter, anbefaler alle å skaffe seg det for å kunne måle før og etter-tilstand.

Utfordringene mine nå, er at jeg har så voldsomme muskelkramper, har hatt det i tre ukers tid, og det gjør det vanskelig å strekke seg ut – det er akkurat som om hofteleddsbøyeren trekker hele meg sammen. Nå er også sete- og leggmuskulatur overaktive, så det kan ta litt tid å stå oppreist på normal måte. Men på den annen side: Jeg har ihvertfall muskler! Og tenk på alle som kjøper dyre muskelstimulatorer på TV-shop  – jeg har det helt gratis, og det virker hele døgnet. Snart banker jeg alle i benkpress.

Men for å være alvorlig, jeg skal sjekke blodprøvene for magnesium, natrium, kalium, magnesium og sink, fordi det kan skyldes elektrolyttrubbningar. Hadde vært deilig om det var noe så enkelt 🙂  Jeg har begynt å instruere på barnepartiet i Taekwon-Do, og det er helt fantastisk å se hvordan beina begynner å funke når jeg får på meg drakt! Jeg kan fortsatt ikke vise teknikker (det finner jeg ut når jeg blir for ivrig og prøver likevel), men ganglaget blir så mye mer smidig! Det er det jeg sier – TKD er bra!

Ellers har jeg utfordret meg selv mye i det siste. Vi har vært på en liten helgetur til Barcelona, og det har vært veldig interessent å se at jeg faktisk har bedre gangkapasitet nå enn da vi var der for ett år siden. Den ene dagen gikk jeg tilsammen 8 kilometer – riktignok med noen mat- og kaffepauser. Men det var så utrolig å se hvordan energien økte, når jeg bare kom over den første “å nei, dette orker jeg ikke”. Og det til tross for noen skikkelig traumatiske prøveromserfaringer underveis. Hvorfor har de downlights i prøverom??? Vi var selvfølgelig også i Sagrada la Familia, verdens flotteste kirke, vi tok heisen opp i tårnet og gikk trappene videre.

Min største mentale utfordring nå er å se hvor utrolig langt jeg har kommet på 4 mnd, istedenfor å kjenne på hvor langt jeg har igjen til “normalen”.  En annen milepæl: Den siste dagen i Barcelona droppet jeg parykken, er snart klar til å gjøre det her hjemme også. Bortsett fra at da må jeg begynne med lue, det er kaldt å ikke ha langt hår!

Igår hadde jeg mitt første ordentlige jobbmøte, og jeg har deltatt på kurs for å komme i riktig kursmodus. Jeg gleder meg skikkelig til å komme igang med å jobbe igjen!

Dag 100: Alive & kicking!

Når man leser artikler om HSCT, og særlig det som handler om risikoen forbundet med behandlingen, måles det gjerne i overlevelse per 100 dager.  Jeg vil gjerne bidra til statistikken: Idag, lørdag 1. september 2012 er det 100 dager siden jeg fikk mine stamceller tilbake. Og jeg føler meg bra!

Idag re-åpnet jeg medlemsskapet på Spenst, en måned før planlagt. Det ble en intens treningsøkt med høyt tempo og skikkelig body pump…nei, vent, det blir neste år. Idag var jeg uten bil, så jeg ruslet sakte og forsiktig 1 km oppoverbakke, trente styrke en halvtime – fokus på skadeforbygging og arbeid på problemmuskler som bein og skuldre – før jeg ruslet sakte og litt ustøtt hjem igjen. Nedoverbakke, da, heldigvis. Jeg avsluttet hjemme med noen firevendinger med spark.

Nå er det ingen tvil, jeg merker tydelig forbedring fra før transplantasjonen. Jeg er mer stabil og balansen er bedre 🙂

Så får det ikke hjelpe at jeg fikk litt tåkesyn etterpå. Dette har alltid vært min metode for å øke funksjonsnivået: pushe, hvile, pushe, hvile. Derfor bevilget jeg meg en halvtimes meditasjon i den siste sommersolen, for å la hele kroppen falle til ro.