Uke 19 +: Subjektiv og objektiv kapasitet

Det er blitt høst, jeg er delvis friskmeldt, jeg blir straks 50 år, og jeg kjenner – veldig sakte – at ting blir bedre, men at det samtidig skal være verre i perioder. Dere som har barn: husker dere hvor utrolig det første smilet var? Jeg leste en teori om at det var naturens lille motivasjonsgrep etter nattevåk. Jeg føler at mine små fremskritt er slike smil, som skal sørge forat jeg ikke mister motet av nedturene. For det mye rart som skjer. Etter et par uker med masse energi, har jeg nå hatt en tung uke. Høyrebeinet krangler mye, det er tildels tungt å gå. Idag våknet jeg av øresus – tinnitus – sterkere enn noensinne. Jeg har mentale teknikker for å stoppe det raskt, med idag måtte jeg jobbe intenst i over ti minutter for å stoppe det. Det kjennes ut som om de gamle symptomene skal “eksplodere” litt, og jeg tolker det som at alt skal kobles på nytt, og da blir det noen solide kortslutninger. Men så får jeg innimellom glimt av at kroppen min vet hvordan den skal oppføre seg, så da beholder jeg optimismen. Og Trond forteller hele tiden at han ser forbedringer i stabilitet, energi og trøkk 🙂

Forrige søndag gikk vi tur på Slottsfjellet, idag gikk vi tur på Verdens Ende. Søndagstur. Det har vi ikke gjort på mange år. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg er i så mye bedre form rent objektivt, men min subjektive opplevelse av å være på opptur istedenfor å vite at alt bare blir dårligere – det gjør utrolig mye for mestringsfølelsen. Og mens jeg klarte all klatringen på svabergene, så tryna jeg skikkelig på flatmark, da dropfoten traff en forhøyning på sementunderlaget. Det er mental trening i å ikke bli deppa av det.

Jeg merker ellers godt at jeg har valgt en behandling som ikke er vanlig. Føler meg til tider veldig alene, og legene her hjemme er usannsynlig vage. Nå skal jeg ikke lenger følges opp av sykehuset med faste blodprøver, kun månedlig hos fastlegen. Jeg kom dit med mail fra dr. Hägglund om hva som skal sjekkes, og kommer tilbake en uke senere for sammenligning – bare for å få beskjed om at “nei, det ble ikke sjekket” . Frustrerende. Blir utrygg på vaksinegjennomføringen også, nå.

Og hvordan stoppet jeg tinnitusen på morgenkvisten? Jeg knipser med fingrene og sier STOPP, deretter puster jeg rolig, og flytter hele min bevissthet til det andre øret, der det er stille. Jeg puster energie min dit, jeg finner et stille punkt i øregangen, og pakker det inn i bomull. Og gradvis, så ble lyden lavere. Slapp jeg fokus, ble den høyere igjen, men etter ca 10-15 minutter var det helt stille. Det var en nyttig trening i fokus og konsentrasjon. jeg har vært mye plaget før, men ikke så høyt og langvarig – vanligvis holder det å knipse og puste, så,er det over på 5 sekunder.

20121007-231339.jpg