To år. To år, tenk det!

I går feiret jeg to-årsdagen min. Riktignok i bursdagsselskapet til en venninne, men dog. Jeg gikk i høye hæler, det var ikke noe snakk om sykdom og MS, det var ingen som kunne se noe på meg. Håret mitt er langt igjen – jeg er rett og slett blitt meg selv. Deilig.

London 2 år

Det store spørsmålet er: Var stamcelletransplantasjonen vellykket? Svaret er JA.

Vi har vært i London, og sammenlignet med storbyhelgen i Paris før HSCT, var det stor forskjell på min utholdenhet, hvor langt jeg klarte å gå, og hvor mye jeg orket å shoppe…..

På noen områder hadde jeg nok håpet på enda bedre resultater.

  • Jeg hadde håpet å komme tilbake til Taekwon-Do treningen og klare 3. dans gradering. Det er nok ikke realistisk, til det er balansen min for dårlig.
  • Jeg hadde håpet at jeg skulle kunne gå mer, lengre, fortere og mer stabilt.
  • Jeg hadde håpet at jeg skulle kunne løpe 400 meter på bane fortere enn jeg gjorde i 2012. Vel, jeg tør ikke prøve. Enda. Kanskje det bare er kondisen og muskelstyrken som er under pari, etter to år uten trening.  Jeg vet ikke. Jeg har vært så lei meg for å ikke kunne trene TKD, og har ikke funnet noen annen trening som gir meg mestring.

Denne videoen er tatt opp dag, og er helt relevant å sammenligne med tilsvarende gåing på PULS-opptaket fra april 2012, hvor jeg gikk adskillig mer hakkete.

2 år gange

Men det som overskygger alt, er gleden over hva jeg kan, og hvilke forbedringer jeg har fått.

Jeg kan jobbe. Masse. Lenge. Uten problem. Jeg har vært i full jobb i over ett år, og særlig i de siste periodene har jeg jobbet masse. 18-rimers dager, med kurs først, og forberedelser og nyproduksjon på kvelden. Møter, reising, oppfølging, sertifiseringseksamener, administrasjon av firmaet mitt, utvikling av firmaet mitt. Det har virkelig gått ei kule varmt. Og MS’en er historie. Jeg trenger ikke snakke om den eller rettferdiggjøre noen ting, for det er ikke lenger noe å forklare.

Jeg har holdt foredrag for 150 mennesker. Scene, egen lydmann, tre storskjermer – og meg: Gående frem og tilbake på scenen og STORKOSE meg. Helt fantastisk. På høye hæler.

Jeg kan bruke bluser med små knapper. Jeg kan ta på meg smykker med bittesmå låser i nakken helt selv. Og klare å ta dem av igjen. Jeg åpner lokk og skrukorker.

Og så den store seieren idag: Jeg har syklet med sykkelsko! Det var helt fantastisk, jeg slipper å bekymre meg for at høyrefoten sklir av pedalen, og jeg kunne tråkke på mye mer og hardere enn før.  Første gang jeg forsøkte, ville ikke høyrefoten klikke på plass, men idag funket det. Foreløpig er det kun en fot med spesialsko – men dette gikk så fint at jeg fikk lyst til å trene på teknikken såpass at jeg kan ta sjansen på å spenne fast begge beina i pedalene. Opptur! Gleder meg over å ha LYST til å trene igjen 🙂

Det er litt “en støvel og en sko”, dette, men snart er det to sykkelsko 🙂

Om en uke skal jeg på MR, og i juni skal jeg til nevrolog. Det ville vært hyggelig om MR-bildene viste at noen plakk har forsvunnet, og dermed bekrefter mine faktiske erfaringer.

Og denne uka skal jeg starte med vannkoppvaksine, som skal tas i to omganger. Kun basert på innspill jeg har fått fra HSCT-forumet, og det faktum at mitt skjønne, lille barnebarn begynner i barnehage til høsten. Jeg vil gjerne være en kul farmor, men ikke så kul at vi får vannkopper samtidig 🙂

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *