4 år – på tide å ta litt hensyn til seg selv, kanskje?

NRK lager en oppfølgingssak med med, og jeg fikk innspill på å oppdatere bloggen slik at man ikke blir bekymret for at det går dårlig med meg. Oj, ja selvfølgelig! Oppdatering har manglet fordi jeg jobber for mye 🙂

Det øverste bildet er tatt av Alexander Vestrum på et foredrag jeg holdt, ellers er det litt forskjellig fra det siste året. Jeg er i full jobb, og det går utrolig bra, samtidig som det tar bortimot all kapasitet. Jeg startet på EVO med friskt mot på nyåret, men ambisjonene var høyere enn gjennomføringsevnen. Jeg holder flere kurs per måned enn noensinne, samtidig som jeg har utviklet et omfattende nytt kursopplegg for internasjonal godkjenning – og flyttet inn i ny leilighet. Det har ikke vært overskudd til å bevege seg ut over det, men det straffer seg. Jeg blir svakere, mer ustø, og fortere sliten.

For dessverre – jeg har ikke opplevd noen varig forbedring, tvertimot er jeg svakere, mer ustø og har mer begrenset gangkapasitet. Trening er “nedtur” – jeg blir så bevisst på alt jeg ikke klarer. Jobb er opptur – jeg får til så utrolig mye, og det er så gøy! Da er det lett å prioritere jobb 🙂

Jeg er helt sikker på at jeg ikke hadde vært i full jobb hvis jeg ikke hadde gjort HSCT. Og tenker at jeg kanskje unngikk et stort atakk som kunne ødelagt jobb-evnen min. Så da kan jeg ikke være for skuffet over å ikke oppleve den fantastiske remisjonen som så mange opplever. Og så må jeg minne meg selv på hvor mye som er bra, og det er mye. Bl.a. at jeg fortsatt går uten støtte i hverdagen. Det siste året har jeg hatt flere uker med 5 kursdager i strekk: 5 dager hvor jeg er “på” fra 8-17 hver dag, rigge utstyr, lære navn på nye grupper, hele dagen foran publikum, være faglig oppdatert og skjerpet – og da funker kroppen nesten helt som før,  blir bare litt ustø utpå dagen.

Men trening, gå langt, belaste kroppen, bli sliten – da blir beina veldig ustabile. Jeg vil anslå at jeg fortsatt kan gå opp mot 800 m uten støtte, men da ser det virkelig ikke bra ut.

Nå må jeg bare innse at dette er hva jeg har å forholde meg til, og begynne å prioritere meg selv. Spise sunnere, trene mer, innse at trening er for vedlikehold, ikke for store prestasjoner. Godta at jeg må gå med staver for å få kommet meg ut i naturen, selv om det var et voldsomt nederlag til å begynne med.

Idag gikk jeg opp på Slottsfjellet med NRK og filmkamera rundt meg. Både journalisten (som har fulgt meg i 4 år)  og jeg ville nok gjerne at jeg skulle kunne løpe på bane som for 4 år siden, men det er ikke realiteten nå.

Nå skal jeg stelle litt pent med meg selv. Det er planen for sommeren 2016!

3 thoughts on “4 år – på tide å ta litt hensyn til seg selv, kanskje?

  1. Hei Elin! Det var hos deg alt begynte gir meg ☺ 5 mnd post nå, håper å komme meg ut i jobb også en dag! Og som du sier.. Stavene må bare være med, det får så være – vi har uansett gitt MS’n kamp!

  2. Hei Elin! Det var hos deg alt begynte for meg ☺ 5 mnd post nå, håper å komme meg ut i jobb også en dag! Og som du sier.. Stavene må bare være med, det får så være – vi har uansett gitt MS’n kamp! Takk for at du har tråkket stien

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *